– Fangst og lagring av CO2 er helt avgjørende for at de globale klimamålene skal nås. Det er også lønnsomt. Om ikke CCS er med som et supplement til alle de andre lavutslippsteknologiene, så er vi «in a hot house world», sier Bellonas Keith Whiriskey, som har studert og jobbet med CO2-fangst og -lagring i en årrekke.

CCS er den engelske forkortelsen for det som gjerne kalles CO2-håndtering på norsk. I denne prosessen fanger man CO2 fra store punktutslipp og lagrer den i underjordiske formasjoner. Det internasjonale energibyrå (IEA) har beregnet at man kan redusere verdens klimagassutslipp med opp til 28 prosent med bruk av denne teknologien.

De vanskelige utslippskildene

Her har Norge store naturgitte fortrinn, forklarer Whiriskey, som til daglig har sitt virke ved miljøstiftelsens Brussel-kontor.

– Det et to hovedgrunner til dette. For det første så har ikke Norge så store utslipp på land. (Han legger tørt til at «offshore is another story».)

– Det betyr at Norge også må se på de vanskelige utslippskildene. Målet er altså å redusere klimagassutslippene med 50 prosent innen 2020 og med 95 prosent innen 2030, sammenlignet med 1990-nivå. I Oslo står for eksmepel forbrenningsovnen på Klemetsrud for omtrent tyve prosent av byens samlede utslipp. Disse utslippene må nødvendigvis reduseres om Oslo skal lykkes med klimamålene sine. Da er det ingen vei utenom et fangstanlegg.

Bellona-leder Fredrik Hauge har tidligere uttalt at ambisjonen med Klemetsrud er å «dra CO2 ut av atmosfæren» og at energigjenvinningsanlegget «kan bli det første anlegget i verden hvor utslippsregnskapet går i minus».

Andre miljøverninteresser har være mer forbeholdne når det gjelder CCS. Brook Riley fra Friends of the Earth Europe har for eksempel uttalt at Norges fangstambisjoner er en «kjepp i hjulene på det grønne skiftet» («a spoke in the wheel of the energy transition»). Whiriskey resonnerer annerledes:

– CCS er ett av flere tiltak, og utelukker ikke andre. Det er dessuten slik at kullintensive land som Kina og Polen «need a route to decarbonisation». Uten karbonnegative teknologier får vi ikke til å overholde målet om å begrense den globale oppvarmingen til to grader.

Naturgitte fortrinn

Den andre forklaringen på Norges naturgitte fortrinn handler om landets særegne topografi og historisk betingede kompetanse:

– Norge har gjennom en årrekke utvunnet olje og gass under havbunnen – de samme steinene, brønnene og arbeidstakerne kan brukes til å gjøre den norske delen av Nordsjøen til en «safe permanent sink» for CO2. Slik kan Norge sette seg selv i sentrum for den europeiske CCS-debatten.

Sammen med kollega Sirin Engen har Whiriskey utarbeidet en sekspunktsplan for hva som må gjøres for å lykkes med storskala CO2-lagring i den norske delen av Nordsjøen. Rapporten «Bellonamelding: Norges fremtidige CO2-økonomi» (2015) argumenterer for utviklingen av en CO2-klynge i industriområdet Grenland-Oslofjorden og ombyggingen av Kårstø til å bli en hub for CO2-lagring i Europa, noe Bellona omtaler som «Norges neste industrieventyr».

Nye signaler

I oktober kunne derfor miljøstiftelsen glede seg over nye signaler fra Regjeringen da Olje- og energiminister Tord Lien meddelte at han tar med seg tre CO2-fangstprosjekter videre i arbeidet til grundige studier.

Whiriskey presiserer at det ikke er noen grunn til å se offensive klimaambisjoner som en trussel mot arbeid og velferd.

– Det er i Norges kommersielle interesse «to make CCS happen in Europe». I tillegg til at det er god sysselsettingspolitikk.