– Når asfalten varmes opp til 200 grader eller mer, vil det skje en fordampning som ikke er så bra. Returasfalten utgjør dessuten en visuell forurensning, men råvarene som returasfalten består av er en ressurs som det finnes gode gjenbruksområder for, sier Roar Telle i Veiteknisk.

Det var bransjen selv som lagde et regelverk som skulle regulere hvordan returasfalten skulle behandles. Kontrollordningen for asfaltgjenvinning ble opprettet i 2001. Formålet var at bransjen opprettet et regelverk før myndighetene kom med eventuelle krav.

Gebyrfinansiert

Kontrollordningen finansieres via et gebyr på oljetypen Bitumen, som er den oljetypen som brukes i asfalt. Derfor er alle som bruker Bitumen til å produsere asfalt også med på å finansiere returordningen.

– I dag er det registrert 222 mottak av returasfalt i Norge. I hovedsak er det to kilder som mottakene mottar. Det ene er asfaltflak som graves opp, det andre er asfalt som freses av veiene før den reasfalteres, forteller Telle.

Asfaltflakene knuses gjerne til et granulat og kan brukes som dekke på hytteveier og skogsbilveier. Der hindrer den både støvdannelse og søle på veien. Granulatet brukes også som fyllinger langs veiene våre.

– Fordelen med fresemassen er at man kjenner til hvilket dekke asfalten kommer fra. Da vet man også hva slags steinkvalitet og hvilket bindemiddel som er brukt i den. Denne fresemassen kan derfor brukes i nye høyverdige asfaltdekker. Dette er den miljømessig mest optimale måten å benytte disse massene på. Normalt blandes det inn cirka ti prosent fresemasse når det produseres ny asfalt. En stor andel av klimagassutslippet ved asfaltproduksjon kommer fra produksjonen av råvarene, spesielt bindemidlet. Ved å erstatte nye råvarer med asfaltgranulat fra returasfalt reduseres klimagassutslippet. En tilsetning av ti prosent returasfalt gir cirka seks prosent reduksjon av CO2, avslutter Telle.