Staten setter knallharde miljøkrav til norsk tungindustri, og kampen om kundene er tøff når utenlandske produsenter ikke er underlagt de samme kravene. Vi har verdens reneste prosessindustri. Faktisk så ren og fin at Staten selv ikke har råd til å betale for norsk stål, og i stor grad kjøper stål fra Kina til for eksempel den nye Hålogalandsbrua i Narvik.

Pardoks

– Dobbeltmoralisme, sier Fylkesrådsleder Thomas Norvoll i Nordland. Det store paradokset er at staten på den ene siden stiller urokkelige og kostbare miljøkrav til norsk stålindustri. Men, når de kjøper stål, er det pris, og ikke miljø som avgjør, sier Norvoll. Med seg på laget har han Direktør Knut E. Sunde i Norsk industri.

– Vi tåler både klima- og forurensningskrav, så lenge det er en logikk i det. Vi kan konkurrere på lik linje med EU-landene, men ikke hvis de har fordeler i forhold til oss. Det tar strupetak på norsk industri, mener Sunde.

Global karbonpris

Norvoll mener dagens regelverk må endres og at klimavennlige bedrifter må belønnes.

– Slik det er nå blir utfallet både karbonlekkasje og økte utslipp. Her er vi nødt til å få inn en ny politikk, sier han.

Norges første Europaminister, Vidar Helgesen, vil jobbe for en reell prising av karbon, slik at det blir dyrere å forurense. Da blir de norske bedriftene som forurenser minst, mer konkurransedyktige. Det er en lang vei til en global karbonpris, og i mellomtiden sliter såkalt «grønn industri» med Norges skyhøye krav. En av Nordens ledende stålprodusenter, Celsa Armeringsstål AS i Rana, fikk pålegg av staten om å investere 350 millioner kroner i et renseanlegg for å få ned utslippene. Blir de utkonkurrert av billige land, må verden fortsatt ha stål. Og der, i samme landsdel som Narvik, blir tilsvarende et Eiffeltårn av skrapjern smeltet hver uke, men staten velger å kjøpe i Kina.