Bjørn Rune Gjelsten, Han er kjent som investor og tidligere konsernsjef i Aker RGI og som offshore racerfører av båten «Spirit of Norway». I dag eier og driver han Gjelsten Holding. Eier av NOAH. Foto: Privat

Industrieier Bjørn Rune Gjelsten har store visjoner for Langøya utenfor Holmestrand. Øya, som er Oslofjordens nest største, er Gjelstens ansvar etter at hans selskap NOAH overtok driften av deponiet fra staten på begynnelsen av 2000-tallet. Han kunne valgt minimumsløsningen, men i stedet ønsker han å bygge opp noe levende og varig.
– Langøya er en fantastisk ressurs, en øyperle som fortjener å bli satt i stand og bli brukt riktig. Vi har satt av 6–7 millioner hvert år siden 2004 til rehabilitering av øya, og selv om det blir en del penger, så er ikke det i nærheten av det vi trenger i forhold til våre ambisjoner.

Vil videreføre øyas unike historie

Langøyas historie er lang og innholdsrik. Fra bosettinger i vikingtiden til Tordenskiolds kruttårn, en rekke bosettinger med gårdsbruk og -drift, og både skøytebane og hoppbakke.  Så begynte man å utvinne store mengder kalkstein, som var med på å bygge Norge. På begynnelsen av 1990-tallet vedtok norske myndigheter at Langøya skulle få en sentral oppryddingsrolle for Norge, og etter hvert også for Europa. Og NOAH, Gjelstens selskap som driver deponiet, er blitt ledende i Europa innen håndtering av farlig avfall, ifølge industrieieren.
– Selskapet er blitt ledende innenfor sin nisje, blant annet fordi vi ikke sløser med rene masser. Avfall som isolert sett var farlig, blir bearbeidet og nøytralisert og dermed ufarliggjort. Det er ikke en avfallsdynge, det er et prosessanlegg som gir nøytrale, ufarlige masser. Det er en nulltoleranse for farlige gifter – dette er ikke bare helt sikkert, det er bombesikkert.  Og nå,  med de planene vi har for øya, blir sirkelen sluttet,   forteller Gjelsten.

En grønn og levende øy

Bjørn Rune Gjelsten ønsker å levere tilbake øya i en bedre stand enn han fikk den, og han ser at han må engasjere privatmennesker og næringsliv. På den måten vil han sikre at den får et varig liv, og ikke bare ender som en irriterende post på et kommune- eller fylkesbudsjett.
– Øya har et naturreservat i hver ende med et overraskende rikt plante- og dyreliv, og vi ønsker i tillegg parkanlegg og tur- og gangstier. Vi synes også det er veldig viktig å kommunisere øyas historie, så vi ønsker også et museum der ute, uten at vi helt vet hvordan vi skal løse det ennå. Vi ser for oss en småbåthavn og hytteområder, og kanskje også legge til rette for fastboende.
En del av den nødvendige kapitalen står på en sperret konto, takket være det årlige beløpet som er satt av til dette formålet.  Men det trengs mer.
– Vi investerer et betydelig beløp der ute, 130–150 millioner er et minimum, men vi trenger minst det dobbelte for å komme dit vi vil.  Vi trenger medspillere og privat initiativ dersom denne øya skal bli ivaretatt i generasjonene som kommer. Vi må ha forretningsaktivitet, private velforeninger og så videre. Folk må føle at det er deres øy.
Han ser på dette som en god investering,  selv om det ikke gir avkastning rent økonomisk.
– Jeg er opptatt av at jeg skal bli husket som en som tok ansvar, at jeg brydde meg. Men det som er enda viktigere er ettermælet til NOAH, som er et selskap med en viktig samfunnsoppgave. Det selskapet skal leve i mange år etter at jeg er borte. Derfor er det viktig å kunne vise til et prosjekt som Langøya, hvor miljøet er godt tatt vare på for ettertiden. Det er usedvanlig viktig at NOAH lykkes med sin oppgave med å fjerne miljøgifter for storsamfunnet, og det går langt utover mine private interesser, avslutter Gjelsten.