Kristin Bergersen, Kommunikasjonsdirektør Renovasjons­etaten. Oslo kommune. Foto: Andreas Haslegaard

Avfallsbransjen i Norge er innovativ og klarer å ta i bruk ny teknologi for både innsamling og behandling. Dette er en bransje hvor samspillet mellom offentlige og private aktører fungerer. Kanskje ikke godt nok, vil noen si. Men jeg vil tørre å påstå at kommunene stimulerer til innovasjon både gjennom innsamlingskontrakter og investeringer i anlegg.
Oslo kommune investerte i optiske sorteringsanlegg, som sorterer grønne poser med matavfall, blå poser med plast og andre poser med restavfall fra hverandre, og et nytt behandlingsanlegg for matavfall hvor det produseres biogass til Oslos busser og renovasjonsbiler. Et enstemmig bystyre la grunnen for disse investeringene i 2006. Det var et risikoprosjekt, fordi ingen andre byer av tilsvarende størrelse på den tiden hadde forsøkt å innføre et lignende system.
På Romerike har de også satset på ny teknologi. ROAF fikk nylig Avfall Norges innovasjonspris for sitt nye anlegg, som består av ulike sorteringsmaskiner og over hundre transportbånd. Anlegget sorterer ut kildesortert matavfall i grønne poser og plast i fem ulike kvaliteter (PET, PP, PE, folie og blandet).

Gjennvinning av verdifulle ressurser

Satsingen i Oslo kommune og ROAF er to ulike eksempler innenfor et tiår på at teknologien utvikler seg raskt og at store kommuner og interkommunale selskap er villige til å ta langsiktige investeringer for å få ut de verdifulle ressursene som kan gjenvinnes til nye produkter av industrien. Men det er det som må til – noen må tørre å ta risikoen for at andre skal komme etter. Men teknologien behøver ikke nødvendigvis være den samme så lenge målet er det, nemlig å få gjenvunnet mest mulig avfall.
Men så er spørsmålet: Har vi ambisiøse nok mål for at aktørene i avfallsbransjen skal kunne være innovative? Er målene som er satt nasjonalt gode nok? Det er allerede etablert egne mål for materialgjenvinning for flere avfallsstrømmer. I emballasjeavtalene for plast,  emballasjekartong og drikkekartong er det satt mål.  Det samme er gjort i forskriften for retur av utrangerte biler. EU har i sine direktiver stilt krav om 50 % materialgjenvinning av plast, papir, glass og metall. Oslo kommune har satt seg som mål å materialgjenvinne 50 % av alt husholdningsavfall innen 2018.
Bakgrunnen for disse målene er erkjennelsen av at man skal få til et løft og dermed en bedre utnyttelse av ressursene i avfallet. Kanskje er det nødvendig å etablere egne mål for materialgjenvinning og ombruk for å stimulere til ytterligere innovasjon og nytenkning?

Stort marked for avfall

Forutsetningen for investeringene som er gjort, er at avfall eksisterer. Til manges forbauselse er det et marked for avfall. Avfall transporteres over landegrenser slik som andre varer. Og hvorfor det? Jo, fordi avfall er ressurser. Og i en verden med sterk befolkningsvekst og knappe ressurser, blir avfall mer verdt og ikke noe vi bare kvitter oss med. Derfor er avfall interessant for industrien.
Tor Nørretranders – dansk filosof og forfatter – skriver i sin bok «Avskaff Affald – et fremtidsskrift» at avfall ikke vil eksistere i fremtiden, og at avfall, som vi kjenner det, er en historisk parentes. Kanskje er vi på vei dit. Men det krever at både det offentlige og næringslivet tar et ansvar for å sørge for at alt avfall kommer inn i fornuftige kretsløp. Da kreves det både fornuftige rammebetingelser, meningsfulle mål og innovasjon. Samspill må til for å skape en bærekraftig verden.