De aller fleste vil være enige i at det var 22. juli som virkelig fikk oss til å tenke på sikkerhet. Vi våknet med ett rykk. Det nevrotiske sikkerhetskomplekset som vi først lo av—og så irriterte oss over—etter 11. september i USA ble med ett mye mer forståelig. Etter 22. juli hadde vi først en merkverdig og nesten optimistisk reaksjon, som etter hvert bleknet og skled ut i rare debatter om bevæpnet politi og hvorvidt vår egen statsminister kunne skyldes på. Først var svaret mer demokrati, og så var det kanskje litt demokrati, men også kanskje våpen.

De virkelige truslene

Man følte, og i kjølvannet av sommerens noe vage terrorvarsel, føler man enda at vi ikke helt har knekt koden. Slike ting tar tid. Sikkerhetskonseptet i seg selv er nødvendigvis reaksjonært— man sikrer seg mot kjente trusler— men det er ofte ikke med en gang helt tydelig hvordan man bør skvære opp med det ene eller det andre. Og det er veldig viktig å huske dette andre. Samfunnssikkerhet dreier seg for all del veldig lite om terror, selv om det ikke bare er vi som har falt for moten. Begrepet er bredt—nesten for bredt—og inkluderer alle tenkelige, og utenkelige, katastrofer. Ved gjennomtenkte risikoanalyser, hvor vi undersøker samspillet mellom sannsynlighet og potensiell skade, faller terror langt ned på listen. Med tanke på ebolautbruddet i Vest-Afrika er for eksempel pandemier mye farligere enn politiske ekstremister.

Prioritering er viktigst

Denne misforståelsen skal ikke undervurderes. Om vi retter vår oppmerksomhet og våre ressurser i hovedsak mot et problem som i realiteten utgjør en relativt liten trussel, risikerer vi å overse de mer virkelige farene. Klimaforandringer er et veldig undervurdert problem. Antibiotikaresistens likedan. Økonomisk kollaps kan ødelegge mye. Og listen fortsetter. Det første steget i å etablere beredskap er ikke å kontre problemet, men å prioritere det riktig. Det handler om hvordan vi analyserer og kategoriserer trusler. Det handler om hva vi velger å se på, og hva vi velger å ignorere. Samfunn faller ikke først og fremst som følge av manglende evne, men heller av manglende syn.

Det handler om hva vi velger å se på, og hva vi velger å ignorere. Samfunn faller ikke først og fremst som følge av manglende evne, men heller av manglende syn.

Overlevelsesinstinktet

Det er slik at ethvert samfunn må beskyttes for å overleve. Forskjellige samfunnsmodeller har alle sine særegne prioriteringer, men som i mennesket er overlevelsesinstinktet et grunnleggende og urgammelt prinsipp. Dog det er heller ingen garanti; i årtusener har samfunn reist seg og styrtet, som oftest i takt med deres evne til å forutse de mest aktuelle truslene mot overlevelse. Vi i Norge befinner oss i en relativt stabil tid, men vi har også fått øynene opp for noe av det som kan skje. Vi må bare ikke bli blendet av lyset.

Det store bildet

Bare i løpet av de siste årene har vi vært vitne til terror innenfra og trusler om terror utenfra. Vi har fått se de enorme kreftene bak knusende orkaner og altetende branner. Vi har vært vitne til en global finanskrise, et verdenskart med grenser hvisket ut og risset inn—flystyrt og epidemi, overvåking og massedrap. Vi forstår mer og mer hvor skjørt det egentlig er, og vi forstår mindre og mindre hvordan dette voksende og muterende systemet egentlig henger sammen. Jeg har ingen svar. Men jeg har forsøkt å samle en del av bildet. Jeg har satt sammen en brøkdel av de mest aktuelle problemstillingene vårt samfunn står ovenfor. Mye mangler. Men det du kanskje kan ta med deg videre mens du leser, er hvordan vi kontinuerlig styrker vårt beredskap, vår årvåkenhet og vårt samfunn.