Av: Jon Fitje Hoffman, fagdirektør i PST

Vi ønsker alle å være trygge i hverdagen, og ennå viktigere, vi vil ha trygghet for samfunnet vårt, nå og i framtiden. Samtidig aksepterer vi at kriminalitet og ulykker skjer. Vi aksepterer sågar at alvorlig kriminalitet blir begått, uten at de skyldige blir stilt til ansvar. For sånn er livet. Det er en illusjon å tro at vi noensinne vil få et samfunn som er fritt for alle trusler, farer eller påkjenninger.

Likevel er det noen farer som berører oss sterkere enn andre. Det som i dag synes å være det mest truende og også mest utålelige, er «terror». Til forskjell fra «konvensjonell» kriminalitet så er det i dag en null-toleranse for terror. Ikke det at voldskriminalitet er akseptabelt, men at det skjer, det aksepterer vi. Når det gjelder terror så er det skapt en forestilling om at det kan forebygges og avverges, bare man jobber hardt nok og smart nok. Erkjennelsen av at samfunnet er sårbart blir byttet ut med løfter og forventninger om at samfunnssikkerheten skal ivaretas.

En terroraksjon vil likevel til syvende og sist ramme enkeltmennesker, som all annen voldskriminalitet. Men tolkningen av handlingen blir en annen; det er egentlig et angrep på samfunnet, på nasjonen. Dermed kan det raskt stilles spørsmål ved statens legitimitet som beskytter av sine borgere.

Det finnes ingen allmenn akseptert definisjon av «terror». Det mest vanlige er å betrakte det som et virkemiddel for å påvirke myndigheter og deres politikk. Derfor brukes også begrepet «politisk motivert vold». Virkningen kan komme av den konkrete handlingens skadeomfang, men det særegne med terror er at den skal skape frykt i en befolkning, og dermed indirekte påvirke politikken.

En terroraksjon vil likevel til syvende og sist ramme enkeltmennesker, som all annen voldskriminalitet. Men tolkningen av handlingen blir en annen; det er egentlig et angrep på samfunnet, på nasjonen. Dermed kan det raskt stilles spørsmål ved statens legitimitet som beskytter av sine borgere. Det konkrete skadeomfanget blir ikke avgjørende for reaksjonene. Det er selve motivasjonen for handlingen som styrer disse. Fordi handlingen egentlig var rettet mot oss alle, vokser alvoret. Dermed vokser også frykten.

Terror er definert som særdeles alvorlig kriminalitet nettopp på grunn av frykten den har til hensikt å skape. I lovmessig forstand er dette et argument for å straffe terror strengt. Det trenger ikke være utført voldshandlinger, det kan være nok å støtte eller oppfordre til terror, for også det kan skape frykt.

I framstillingen av terror skapes det dermed et bilde av en kumulativ terrortrussel som vokser seg stadig større. Slike forestillinger er ikke det mest rasjonelle utgangspunktet for hvordan vi alle må forholde oss til en faktisk terrortrussel i framtida.

Et annet særpreg ved terrorhandlinger er at ansvaret for å forhindre det og forklare det, er blitt politisk. Ved alle «konvensjonelle» voldshandlinger, hvor grusomme og hensynsløse de enn vil være, så er det politiet som svarer på samfunnets informasjonsbehov. Politiet forklarer hva som har skjedd, hvordan det etterforskes, hvem som eventuelt er mistenkt, osv. Det blir også politiet som vurderer hvilke prioriteringer som skal gjøres i et totalt kriminalitetsbilde.

Dette endrer seg hvis en voldshandling stemples som «terror». Da blir det umiddelbart bedt om politiske forklaringer. Det blir statsminister eller president som skal kommentere og forklare hva som har skjedd, og ikke minst, hva som gikk galt. Igjen er omfanget av aksjonen ikke avgjørende. Ved drapet på soldaten Lee Rigby i Storbritannia i 2013 avbrøt statsminister Cameron en utenlandsreise, og regjeringen møttes til krisemøte. Spørsmål om gransking av MI5 kom umiddelbart. Det skjedde om lag 700 andre drap i Storbritannia det året, men de har vi ikke hørt om, de var ordinær kriminalitet.

Hva som er kriteriene for nasjonale kriser lar seg ikke objektivt definere. Terroraksjonen 22. juli var en av de mest omfattende terroraksjoner i et vestlig land i nyere tid, og har farget vår erfaring og forståelse av terror. De terroraksjonene som har skjedd i andre vestlige land de siste årene har vært av en helt annen dimensjon og karakter. Trenden har vært små og til dels spontane aksjoner, få gjerningspersoner, få offer.

Igjen ser vi at terroraksjoner i liten grad differensieres. De blir fort nasjonale kriser per se, rett og slett fordi de har skjedd. Ingen ansvarlig myndighet vil tørre å si at en terroraksjon er liten eller av mindre betydning. Dermed blir det vanskelig å få fram nyanser, og de forklaringer som ligger bak den enkelte aksjon og den enkelte gjerningsperson. I framstillingen av terror skapes det dermed et bilde av en kumulativ terrortrussel som vokser seg stadig større. Slike forestillinger er ikke det mest rasjonelle utgangspunktet for hvordan vi alle må forholde oss til en faktisk terrortrussel i framtida.