– Vi har tilbudt sikkerhetsfaglig utdanning siden 1980-tallet, og er opptatt av at sikkerhet bør bli et eget fag og ikke kun inngå som en bestanddel sammen med andre fag i andre utdannelser, sier Sissel Haugdal Jore, leder for Senter for risikostyring og sikkerhetsledelse ved Universitetet i Stavanger.

På universitetet er de opptatt av å etablere en tverrfaglig plattform for sikkerhetsfag og senterets forskere er ledende innen blant annet beredskap, nasjonal- og internasjonal krisehåndtering, risikoregulering og sikring.

Populær mastergrad

Universitetet i Stavanger tilbyr flere mastergrader, og ser særlig at det er knyttet stor interesse til den erfaringsbaserte masteren i risikostyring og sikkerhetsledelse.

– Vi har cirka 300 studentregisteringer på dette studiet hvert år, og det tiltrekker seg studenter fra hele landet, sier Jore, og forteller at omtrent halvparten av studentene kommer fra steder utenfor Rogaland.

– Gjennomsnittsstudenten som deltar på de samlingsbaserte forelesningene er i 40-årene, og arbeider gjerne full stilling ved siden av i et yrke som er relatert til sikkerhet.

Endret praksis i PST

Cato Jakobsen er teamleder på seksjon for livvakttjeneste i PST og avsluttet en master i risikostyring og sikkerhetsledelse i 2015.

– Studiet egner seg godt for de med erfaring fra før av. Medstudentene mine hadde bakgrunn fra blant annet helsevesenet, forsvaret og oljebransjen, og det var fantastisk å møte mennesker med så mye forskjellig kunnskap og erfaring.

Jakobsen har jobbet 25 år i politiet og var motivert for faglig påfyll da han søkte på studiet. Mastergraden fikk han dekket av arbeidsgiver, og han studerte i tre år ved siden av jobben som teamleder.

I masteroppgaven skrev han om trening i operative miljøer, og resultatene han kom frem til førte til endringer i hans egen seksjon ved PST.

– I oppgaven så jeg på hvordan vi på seksjon for livvakttjeneste trener og lærer av erfaringer vi gjør og hendelser vi blir utsatt for. Konklusjonen var at vi trener for enkelt i forhold til virkeligheten der oppdragene skal løses. 

Cato Jakobsen forteller at miljøet de tidligere har pleid å trene i, på lik linje med andre seksjoner i politiet, var tomme skoler og bygninger, uten støy eller trafikk. I lyset av oppgaven han skrev har de nå komplisert treningen ved å ha flere folk med på øvelsene og gjøre miljøet mer uoversiktlig og dynamisk, og mye nærmere virkeligheten.

 

Campus

CAMPUS: – Vi har cirka 300 studentregisteringer på dette studiet hvert år, og det tiltrekker seg studenter fra hele landet, forteller Sissel Haugdal Jore, leder for Senter for risikostyring og sikkerhetsledelse ved Universitetet i Stavanger.


 

Økt erfaringsdeling

En annen konklusjon i masteroppgaven er at erfaringsutvekslingen internt i seksjonen var for dårlig, og at de derfor mistet viktig læring fra situasjoner kollegaer hadde blitt utsatt for.

– Vi er i gang med å endre systemet for erfaringslæring. Hvis en livvakt nå blir utsatt for en hendelse av en viss størrelse, lager han eller hun en presentasjon som fremføres for de andre livvaktene i seksjonen. Hendelsene deles også med livvaktseksjonene i de andre nordiske landene, sier Cato Jakobsen.

Han forteller at de også har lagt til rette for deling av små positive og negative erfaringer i hverdagen ved å sette opp skjermer for rapportering i lokalene sine.

– Dette, samt at ledelsen støtter arbeidet og videre har forpliktet seg til å følge opp med tiltak for å lukke eventuelle sikkerhetshull, medfører en forbedret sikkerhetskultur som gir grunnlag for økt læring og økt profesjonalitet, sier Jakobsen.

– Jeg synes det er prisverdig at PST faktisk lytter og tørr å ta i bruk resultater fra en masteroppgave, det betyr mye for meg å få backing fra egne kollegaer, og ikke minst fra ledelsen. Jeg har fått økt troverdighet omkring meningene mine etter at jeg fullførte studiene, og det som for meg tidligere kun var operative arbeidsoppgaver, ser jeg nå i et utvidet perspektiv.