«Vannkraft er det nye, blå gullet for Norge», skrev Hege Brende ved Norsk vannkraftsenter (NKVS) i Aftenposten 16. februar 2016. Som sannhetsvitne viste hun blant annet til Visepresident i EUs Energikommisjon, Maros Sefcovic, som har uttalt at norsk vannkraft er «et gigantisk batteri for Europa», som kan «bidra til å realisere de ambisiøse og nødvendige klimamålene». Hun la til: «Dere er ikke bare velsignet med olje og gass, men også med vannkraft».

Men Brende skisserte også en rekke vilkår: Om Norge skal innta førersetet for fremtidens vannkraftsystem, må kraftverkene moderniseres, kraftmarkedene endres og leverandørindustrien videreutvikles, presiserte hun.

– Norge i en særstilling

Kjetil Toverud, administrerende direktør i Andritz Hydro AS istemmer. I likhet med Brende og  Sefcovic har han «stor tro på fremtiden til norsk vannkraft», men understreker at flere betingelser må på plass:

– Mulighetene er mange og Norge står i en særstilling. Vi har grønn regulerbar energi som Europa etterspør, men mye gjenstår når det gjelder tilgjengelighet. Her gjelder det i første omgang å strekke  flere kabler til det europeiske markedet, sier han.

Der den elektriske kraften fra sol og vind må brukes når den produseres, er vannkraft en mer fleksibel størrelse som kan hentes ut ved behov.

– Nettopp dette er forsen til de norske vannmagasinene og gir oss et konkurransefortrinn på det europeiske kraftmarkedet.

– Unngå etterslep

North Sea Link – verdens lengste undersjøiske kabel for elektrisk kraftoverføring fra Suldal til Storbritannia – som er under oppføring, er slik et tegn på hva som er i vente. Om hva slags muligheter som finnes, bare de gripes.

– For å møte kravene i et fremtidig effektmarked, må kraftselskapene tilpasses et nytt og tøffere kjøremønster, tenke langsiktig og ikke å komme på etterskudd med investeringene, sier Toverud.